Wildfowling om morgenen: Et eventyr på andejakt på den britiske kysten

 Skrevet av Tom Sykes, direktør i Sykes Media

Tidlige alarmsignaler, lokkefugler, hunder og suksess på de britiske myrene. Jakt på fugl i Storbritannia er en eldgammel tradisjon som setter dyktighet, tålmodighet og lidenskap på prøve for å lykkes og få mest mulig ut av jakten. 

Begynnelsen på en jaktdag

Det er alltid lettere å stå opp tidlig når man skal på jakt. Forventningen om hva dagen vil bringe, får blodet til å pumpe, spesielt med en hjelpende hånd fra en sterk kaffe. Jeg følger en systematisk rutine med å gjøre utstyret klart og laste bilen, før jeg med godt humør pendler til myra.

Å omfavne sumpen

De nostalgiske sansene trigges når det første dype pustet av kjølig luft treffer lungene med den karakteristiske duften av myrslam - noe som sannsynligvis bare ekte Wildfowlers setter pris på. Et par timer før daggry tar jeg på meg vadefuglene og sadler opp med utstyr, og så skritter jeg ut over den gresskledde myra med min trofaste labrador Goose i spissen. Etter en lang vandring gjennom dyp vegetasjon og gjørmete rennesteinsoverganger når vi målet. Stedet jeg hadde valgt, er et område jeg har skutt i årevis og kjenner ut og inn. Den lille elven der jeg ønsket å legge opp mitt velprøvde bakhold, ligger i en dyp renne som er kalvet ut av vannet, og som renner ut i en større elv. Dette er et bortgjemt sted der endene liker å søke ly og hvile i løpet av dagen, noe som vanligvis oppmuntres når tidevannet presser dem bort fra hovedelva og inn i denne sideelva.

Lokkeduer og taktikk

Elven sildrer ut, og jeg vet at det er god tid før tidevannet begynner å presse på. Goose følger med på hva som skjer mens jeg begynner å organisere lokkefuglene og annet utstyr. En håndfull lokkefugler for stokkand og krikkand, som er nødvendige for å øke sjansene for å lykkes, bæres nedover gjørmen mot det grunne, sakteflytende vannet. Mitt valgte lokkefuglsystem for tidevannsflyvninger er en morline. Moderlinen er en spole med synkbart tauverk som brukes til å koble lokkefuglene til en sikker bank i den ene enden, og en vekt i den andre for å holde lokkefuglene i ønsket posisjon. Hver lokkefugl er festet med snøret og en langline med fiskeklemme. Hver lokkefugl settes ut med forskjellige intervaller langs linen og plasseres på mudderet i påvente av tidevannet.

Kamuflasje og skjul

Etter at lokkefuglene er organisert, trekker jeg meg tilbake til vesken min for å konsentrere meg om å skjule Goose. Siden han er en hvit labrador, er ikke fargen hans ideell, siden han ikke går så godt i ett med vegetasjonen rundt. Det løser jeg med et enkelt nett og noen tynne stokker for å lage et raskt, men effektivt skjul. Nå gjenstår det bare å gjøre ferdig utstyret og ta frem lommelærken, mens jeg venter på at det snart skal bli lyst i horisonten.

Velge riktig utstyr

Det valgte geværet for morgenens krumspring var min trofaste Mossberg 500, innsnevret med halv choke. Jeg matet musketten med mine vanlige andehylser, Gamebore Super Steel 32g 4s. Kombinasjonen av gevær og ammunisjon ville gjøre et lett arbeid med alle ender som våget seg forbi på skuddhold. Våpenet ble avsluttet med ShotKam Gen 4, som skulle hjelpe meg med å fange øyeblikkene fra flukten, samt hjelpe meg med å finpusse skyteferdighetene mine hvis ting ikke gikk etter planen.

Etter hvert som den mørke himmelen forsvant i takt med at solen langsomt nærmet seg, passerte de første andefuglene høyt over oss. Det karakteristiske ropet fra brunnakken fikk nakkehårene mine til å reise seg, og jeg omposisjonerte meg for å utnytte eventuelle sjanser. Brunnakken hadde fortsatt mørket til sin fordel og lot seg bare lure av vingesuset og ropet. De små klattene forvandlet seg plutselig til andesilhuetter, men de passerte for raskt til at jeg fikk skutt, da fuglene fortsatte ut mot hovedelva.

Flyturen utfolder seg

Adrenalinet steg i takt med at flere ender suste forbi, og oppmerksomheten deres var nå rettet mot lokkefuglene som var blitt plukket opp fra mudderet av det innkommende tidevannet. Flåtene med brunnakker strømmet over i litt forskjellige fluktbaner. Spenningen økte imidlertid da krikkandene dukket opp i lokkefuglene. Lysnivået var økende, men det var fortsatt god dekning for fuglene, som fløy lavt inn i lokkefuglene og utnyttet de dype, mørke rennene til å skjule fluktruten sin uten å avsløre posisjonen sin før krusninger bekreftet at de var inne i mønsteret. Frustrasjonen min ble holdt i sjakk da flere krikkand kom svevende inn i lokkefuglene. En enkelt fugl fanget blikket mitt da den fløy like over horisonten. Jeg fulgte etter den og gjorde klar geværet da den dykket ned i rennesteinen. Jeg forutså fuglens fluktbane og begynte å montere geværet da elvens refleksjon avslørte den. Et skudd ekko, etterfulgt av en kort pause og et plask. Skuddet rørte opp en blanding av vadefugler og ender da jeg fylte opp magasinet og kalte på Goose for å hente den inn. Etter en kort svømmetur hadde Goose hentet krikkanda opp av vannet og levert den til meg på vei tilbake til skjulet sitt.

Viltjegerens suksess

Den første aksjonen var over, og jeg omposisjonerte meg for å dra nytte av den neste bølgen med fugler. Tidevannet hadde fylt den store rennesteinen halvveis, og lokkefuglene var nå helt på plass mens jeg ventet spent på at flere ender skulle bevege seg. Fra det gjørmete hullet mitt kunne jeg se en og annen andeflokk bevege seg opp og ned langs hovedelva. Jeg ropte forgjeves, men håpet at noe snart ville våge seg innenfor rekkevidde. Plutselig ble jeg oppmerksom på en flokk på fem brunnakker som passerte over brinken på den andre siden og satte kursen rett mot min posisjon. Siden det nå var passert soloppgang, måtte jeg bevege meg raskt, men med minst mulig bevegelse for å komme i en god skytestilling uten at de oppdaget at jeg var til stede. Fuglene trengte ingen oppmuntring fra kallet da de satte vingene på plass og satte kursen mot lokkefuglene. De gjorde den siste svingen da de sveipet rundt til venstre for meg, helt fokusert på lokkefuglene, slik at jeg kunne montere geværet og velge den fuglen jeg ville ha. Det første skuddet traff blink og felte hovedfuglen. Jeg ladet et nytt skudd i kammeret og valgte neste and. Det andre skuddet gikk av, men bommet på målet. Endenes unnvikende fluktmønster hadde gjort det mulig for meg å treffe feil linje på målet. Jeg holdt hodet kaldt, ladet det siste skuddet, skrudde hodet ned på skaftet, målte blyet og klappet fuglen sammen.

Med to brunnakker på vannet som drev på tidevannet, ba jeg igjen Goose om å hente dem. Han brakte entusiastisk begge fuglene til meg, og jeg trengte bare å gni ham på hodet og si "flink gutt" for å vise min takknemlighet før han gikk tilbake til skjulet sitt. Solen var nå oppe, og det roligere været gjorde at de fleste endene satt lykkelig på hovedelva, og jeg bestemte meg for å avslutte for i dag. Jeg trakk inn lokkefuglene, la alle bitene mine i sekken og dro hjem for å spise en sårt tiltrengt frokost.

Refleksjoner og hjemreise

Ved nærmere ettertanke vil kanskje noen tenke at en flytur som bare resulterer i noen få fugler, ikke er verdt innsatsen som ligger i å ringe tidlig og legge ned mye arbeid. Men det er noe med fuglejakt som gjør det morsomt, uavhengig av hvor mange fugler som blir skutt. Å sitte sammen med bestevennen min, Goose, og se verden komme til live er nok til å få meg ut av sengen, selv når været er elendig.